Historie

Arad ligger i vestre Romania, mot grensen til Ungarn.

Sommeren ’98 bestemte vi i storfamilien oss for å dra på en ferietur til Romania for å hilse på noen venner. Turen ble langt mer enn en ferie. Den ble et kall for oss til å begynne et arbeid blant de fattige menneskene som vi så overalt.

Vi oppdaget at den materielle nøden var enorm selv i et europeisk land, og vi satte oss ned for å tenke igjennom hva vi kunne gjøre. Vi hadde begrensede midler, men en sterk tro på Guds under. Konsekvensen ble at vi satte i gang søk etter ett passende hus hvor vi kunne slå oss ned. Vi fant det i byen Arad, som ligger bare et par mil fra den ungarske grensen.


Arad

Arad er en by på ca 250 000 innbyggere. Ved første øyekast kan den virke velstående nok, men det tok ikke mange dager før den første tiggeren kom til vår dør. Det var ikke vanskelig å spore opp de fattige. Bak store bygninger og blokker i sentrum, fant vi en sigøynerfamilier som bodde i ghetto-lignende landsbyer der nøden var prekær. Uten utdannelse og jobb, med lite mat og klær hadde disse menneskene ingenting å leve av eller for.
Våre første opplevelser i sigøynerslummen var rystende og slik kom hjelpesendingene i gang. Forberedelsene begynte i Norge der vi gav intervjuer og skrev avisartikler om nøden vi hadde møtt i Øst-Europa. Responsen lot ikke vente på seg og hjelpen strømmet inn. Hvert år sender vi flere trailere med klær, sko og nødvendige ting fra Norge den lange veien gjennom Europa og ned til Romanias fattige. Vel fremme i Arad, arbeider menighetens egne utsendinger med å fordele hjelpen til de trengende. Vi er alle frivillige arbeidere, som jobber på grunn

av vår overbevisning om det bibelske rettferdighetsprinsippet.
Vi oppsøker de familiene vi ønsker å hjelpe for å forhøre oss om de enkeltes behov. Når vi noen dager senere returnerer med hjelpen vi kan tilby er reaksjonene veldig forskjellige; fra takknemlighet til apati, likegyldighet til glede.

Venner fra søppeltomta i Arad.

En tur på byens søppeltomt gjorde oss igjen sjokkerte. Der ute, blant tonnevis av søppel som fyller mange jorder, bodde det svært mange familier som livnærte seg av å rote i skrotet – de lette etter mat eller noe å selge. Vi begynte kles- og matutdelig der også, men en dag vi kom var nesten alle familier forsvunnet. De som var igjen kunne gråtende fortelle oss at i løpet av natten hadde det kommet en buss – betalt av staten, fordi tiggere og fattige er en skamplett for byen – og fjernet alle som ikke hadde legitimasjonspapirer; dvs. nesten alle. Men det er fortsatt noen familier der, og vi hjelper til å bygge hus til dem, samt bidrar med økonomisk og medisinsk hjelp.

Sântoma

Slik så Sântoma ut, første gangen vi kom på besøk.

Straks utenfor Arad, på veien mot ungarske grensen ligger Sântoma, en landsby som vi fikk høre skulle være en plass hvor menneskene var meget fattige. Og landsbyen var virkelig på raden av katastrofe. Et multinasjonalt firma ville kjøpe landsbyen, som ligger industrimessig svært gunstig til. Eieren hadde ingen samvittighetskvaler ved å selge, selv om det betydde at 250 mennesker ville bli satt på gaten, uten muligheter til å finne seg nye hjem. Vi gjorde en pengeinnsamling i Norge, og for det vi kunne reise av økonomiske midler kjøpte vi denne landsbyen, Sântoma.
Det ble starten for en ny arbeidsinnsats. Sântoma var en ruin. Bo- og sanitærforholdene var elendige. Drikkevannet var ubrukelig og innbyggerne syke. Fattige foreldre hadde ikke råd til å sende ungene sine på skole i byen, og resultatet var en stor barneflokk i fare for å ende opp som analfabeter. Mange var arbeidsløse. Mange var sterkt alkoholiserte. Men gjennom de årene vi har arbeidet der har Sântoma langsomt forandret seg.

Oversikt over Sântoma. Bildet er tatt for noen år siden, før alle byggninger var ferdig restaurert.

Vi opprettet et firma der mange av landsbyens egne innbyggere fikk jobb for å forbedre sitt eget nærmiljø – hjelp til selvhjelp. Blokkene fikk, nye tette tak for å løse det problemet som en av innbyggerne hadde beskrevet for oss, med en stor porsjon galgenhumor: “Når det regner en dag i Sântoma, regner det tre dager inne etterpå.” Vi gravde etter rent vann og fant det på førtisju meters dyp, hvorpå vi laget en brønn og installerte pumper rundt omkring i landsbyen, slik at det skulle være lettere å hente vann. Innbyggerne trengte sårt til nye sanitæranlegg, og nå står det første anlegget klart.
Sântoma ligger avsides; det er vanskelig og dyrt med kollektivtrafi kken og nærmeste matbutikk ligger femten kilometer unna. Et av prosjektene ble derfor en matbutikk der vi ønsket å ha et utvalg av billig og sunn mat. Idag står butikken ferdig, og det er en stor hjelp for familiene i Sântoma. Folk fra Sântoma er også ansatte som butikkansvarlige og ekspeditriser.

Matbutikken i Sântoma.

Idag er Sântoma en veldigt fin landsby, og de som før var i behov av hjelp, har idag kommet seg ”på føtter” – og har også vist sin takknemlighet gjennom å gi hjelp til plasser vi besøkt hvor mennesker idag er i den situasjonen som de var før.

Til Sântoma har det flyttet mennesker fra hele Romania. Vi kjenner nå alle sammen med navn, og mange av enkeltskjebnene har rørt oss og oppfordret oss til å hjelpe. En gutt hadde vanskligheter i skolen som viste seg bero på synfeil, en jente kunne ikke gå i skolen fordi foreldrene var alkoholiserte og drakk opp hele pensjonen.
Mange har fått hjelp og hele landsbyen får personlig oppfølgning på sine behov.

Vår visjon

Lill Hafsahl gir medisiner til en eldre dame på søppeltomta.

Vi er en misjonerende menighet. Det betyr at vi har et visjon om å bringe det glade budskapet ut til mennesker som ikke har hørt det. Men vi begynte med den sosiale biten. Det var et bevisst valg, siden vi raskt oppdaget at det er vanskelig å preke for tomme mager. Vi ønsket å gjøre oss venner med disse fattige og vinne deres fortrolighet, og etterpå presentere et troverdig evangelium. I Bibelen finner vi en veldig omsorg for nettopp de fattige, og vi hadde en bønn til Gud om å kunne få leve som vi lærer. Når de fattige nå får noen av sine materielle behov mettet, oppdager de også sin åndelige nød. Derfor tar de villig imot de Nye Testamentene vi tilbyr dem. De har mange, mange spørsmål. Bibelen har et svar – Jesus.

Arbeidet går videre!

Dette var litt om bakgrunden og hva som har skjedd i Romania. Her på hjemmesiden ønsker vi å fortløpende fortelle om hva som skjer akkurat nå. Klikk her for å lese mere.

Bildepresentasjon