Kollektiv i særklasse

Skrevet: 2 november 2010

Tekst: Michael Hafsahl

I 35 år har de bodd sammen, hatt felles bolig og felles økonomi.Nå bor de i en tidligere militærleir på Dal, selv om de er pasifister, de har egen skole og de er lykkelige eiere av en hel landsby i Romania.
Møt Storfamilien på Dal.

For 35 år siden kjøpte de en gammel nedlagt butikk på Raufoss og flyttet sammen, en liten håndfull idealister. Det var i kollektivenes gullalder og det var ikke helt uvanlig å bo i kollektiv.
Men mens samtidige kollektiv tok slutt, de fleste etter relativt kort tid, er Storfamilien, som de kaller seg, ”still going strong”. Og det er over dobbelt så mange beboere i dag som for 35 år siden.

Begynnelsen. Det hele begynte en dag i 1975. Man lånte litt både her og der, skrapet sammen det man hadde, kjøpte en gammel nedlagt butikk og flyttet inn. Det var single og små familier med barn. Etter hvert kom det flere barn og huset på Raufoss ble for lite. Da leide Storfamilien et stort hus i Oslo og flyttet dit. Siden har man i mange år bodd i et nedlagt sykehjem på Hadeland – før også det ble for lite og man til slutt havnet i en nedlagt militærleir på Dal.

Barn og eldre trives i Storfamilien

Felles økonomi er vel kjent for de fleste familier. Man deler på inntektene – og utgiftene. Men når ”familien” teller 37 personer med smått og stort og aldersforskjellen strekker seg fra 3 måneder til de nærmere 80 så er det nok ganske unikt. Liten og stor, ung og gammel, bestemor og barnebarn deler dagene sammen. Slik er det hos Storfamilien – og slik har det alltid vært.

Dagene begynner med felles frokost rundt langbordene i matsalen. Lunch, middag og kveldsmat foregår på samme måte. Matlagingen går på rundgang, en dag hver. Man hjelper hverandre med barnepass, skole og praktisk arbeid. Det er plass for alle. Ingen skal stues bort alene på et gamlehjem mot sin vilje, og ingen barn skal behøve å reise av gårde til barnehage eller skole. Alt er det plass til hos Storfamilien, og alle har noe å bidra med. Det er ikke slik at du er ubrukelig bare fordi du er pensjonist. Da har du en livsvisdom du kan dele med de som er yngre. Og de eldre har stor glede av å se barna vokse opp, se leken, se gleden over alt nytt et barn lærer seg i sine første leveår– og få en klem fra et lite barnekinn i ny og ne…

Eget firma har man også. Der alle er deleiere og eier like mye av firmaet. Man har drevet med det meste. Fra den spede begynnelsen da man laget egne filledukker, filleryer, trådbilleder etc. som man solgte for å tjene til salt i maten. Via en årrekke med direktesalg av spekemat på messer og torg i den fjerneste avkrok av vårt landstrakte land. Til dagens bedrift som er inndelt i flere avdelinger med en renholdsavdeling og en maleravdeling som de største delene av driften. Her forsøker man å hjelpe hverandre etter beste evne også i dagliglivets små og store sysler.

Hjemmeundervisning startet man med i 1980. Da var man de første i moderne tid som gjorde nettopp dette. Linda og Michael var de første to elevene. Mamma og pappa var lærere, og i Storfamilien hjalp man hverandre med barnepass og inntektsbringende arbeid slik at det skulle bli avsatt tid for en best mulig skole for de to små. Flere småsøsken fulgte på og snart var man oppe i 8-10 elever på det man yndet å kalle Pilgrimsskolen.

Johan og Jakob lager papir.

I begynnelsen var skolene man egentlig skulle ha gått på svært negative og mente at barna ville få en for dårlig undervisning. Etter noen få år var tonen en helt annen. Det var jo litt urettferdig mot andre barn at barna i Storfamilien skulle få en så god oppfølging og undervisning. Tross alt var det jo bare to elever – og en lærer – i hver klasse. Slik at læreren hadde jo svært god tid til individuell oppfølging av elevene. Men samarbeidet med de lokale skolene har fungert svært godt i alle år. Og noen år etter at rektor på den første skolen barna skulle ha gått på gikk av med pensjon kom han på besøk med ordene: ”Jeg må jo se hvordan det går med barna mine!”

I dag driver man fortsatt med hjemmeundervisning. Og noen av dagens lærere fikk selv hjemmeundervisning da de var små…

For ti år siden dro Storfamilien på ferie til Romania en sommer. Man skulle besøke noen venner man hadde i det tidligere østblokklandet og samtidig oppleve noe helt nytt. Det ble en til tider omveltende opplevelse. Kunne dette virkelig være Europa i moderne tid? Det bodde mennesker i en fattigdom og fornedrelse som var helt uforståelig. Vel hjemme sa man til hverandre. Noe må vi kunne gjøre. Og veien fra tanke til handling var ikke lang. Bare et år senere var det kjøpt et hus i byen Arad like ved den ungarske grensen. Og så reiste man ned i små grupper i tur og orden for å forsøke å hjelpe etter beste evne.

En trailer pakkes for å sendes til Romania

Hjelpearbeidet tok snart form. I Norge begynte man med kles-innsamlinger i nærområdene. I Romania registrerte man en ikke-kommersiell stiftelse. Så ble det kjøpt en liten lastebil og så var det hele i gang. Billass på billass ble kjørt ned gjennom hele Europa. Det var mange og lange køer på de ulike grenseovergangene. Vel fremme var det mer å gjøre. Reise inn i de fattigste strøkene og banke på dører, forklare hvem man var og spørre om de ville ha noe av det man hadde med. Det tomme blikket som tydelig sa at dette trodde man ikke var mulig og at man ikke trodde noe på at det ville komme tilbake noen med noe som helst. Skrive opp en liste med familiemedlemmer og størrelser på familiemedlemmene. Reise tilbake til huset man holdt til i og pakke sekker med klær, legge ved en liten leke til minstemann i huset for dagen etter å komme tilbake og banke på den samme døren igjen. Overraskelsen i øynene til den som åpnet døren – og de glade ordene som takk når man gikk derfra – og den lykkelige gurglingen fra minstemann som hadde fått en liten bamse fra Norge. Det var verdt hver eneste mil på den lange veien fra Norge til Romania. Verdt hver eneste time i kø på mellomeuropeiske toll- og grenseoverganger.

Sântoma - som den så ut første gangen vi kom på besøk.

Landsbyen Sântoma kom man etter hvert frem til på denne måten. 9 blokker med 60 små leiligheter som rommet ca. 200 mennesker. Det først man la merke til når man kom til Sântoma var stanken. Fra søppelberget like utenfor der alle slang fra seg sin søppel. Og ingen brydde seg med å fjerne noe som helst. Her begynte man å hjelpe til som best man kunne. Problemene var mange og store – og ressursene små. Men langsomt vant man beboernes fortrolighet og vennskap. Mange var sekkene med klær som ble delt ut, og mange var turene for å hjelpe en av beboerne med å komme seg inn til byen til lege eller tannlege – eller bare på en liten handletur.

Det tunge blikket hos Vera, landsbyens bestyrer, fortalte oss en dag at ikke alt var som det skulle. Man hadde fått brev fra landsbyens konkursbestyrer. Firmaet som eide landsbyen var konkurs. Nå måtte alle flytte og man håpet å selge området til et utenlandsk firma som kunne rive blokkene og bygge en fabrikk på området. Fortvilelsen var stor hos landsbyenes innbyggere. Hva skulle man gjøre? Hvor skulle man flytte? Hvor skulle man bo? Mange så nok for seg en fremtid blant de over hundre familiene som allerede bodde på byens søppeltomt. Noe annet hadde man ingen mulighet til med sine svært begrensede midler.

Storfamilien gjorde som man hadde gjort da man begynte. Man lånte litt både her og der, skrapet sammen det man hadde og kjøpet landsbyen. Det var mye å ta tak i. Blokkene var i kommunist-stil med flate tak – som selvfølgelig ikke var tette. Hos en av beboerne var møblene plassert oppe på steinblokker, og selv vasset han rundt i lange gummistøvler – med 15-20 cm vann på gulvet. Nye tak måtte bygges. Så var det vannforsyningen. En enkel grunn brønn med dårlig vannkvalitet gjorde at det til stadighet var sykdom bland landsbyens innbyggere. En ny brønn ble boret og med det eldgamle utstyret som fantes tok det flere måneder. Så ble det bygget et vanntårn og gravd ned flere hundre meter spredenett rundt om i landsbyen.

Ett av de restaurerte husene i Sântoma.

Ny skole ble det også etter hvert. Det gamle skolebygget ble av myndighetene erklært for uskikket og barna skulle sendes til byen for skolegang. Det store spørsmålet som ikke ble besvart i den forbindelsen var dette: Hva skulle 6-åringen i første klasse gjøre i byen mellom kl. 5 på morgenen, når toget kom til byen, og kl. 9 da skolen begynte? Og hva med de tre timene etter at skolen sluttet til toget gikk hjem igjen? Skulle han leke alene nede i byen? Så da ble det ny skole i landsbyen – og en liten barnehage ved siden av.

Siden er det bygget en ny kolonialbutikk, der tre av Sântomas innbyggere arbeider. En stor hjelp for innbyggerne – som ikke behøver å slepe tunge poser den lange veien fra byen. Et stort lager for kles-distribusjon er det også blitt, for nå kommer det langtrailere fra Norge 5-6 ganger i året med klær, møbler og annen hjelp, så plassen man opprinnelig hadde for dette er for lenge siden blitt for liten.

Storfamiliens beboere er ikke bare på Dal. Noen er alltid i Romania. Man bytter på og et par måneder i året tilbringes i Romania. Voksne og barn. Skolen tar man med seg nedover. Leken mellom barn av ulike nasjonaliteter går like fint som for barn som snakker samme språk. Barna forstår hverandre på et merkelig vis allikevel. Dessuten er det veldig nyttig for et barn å se at det er ikke alle som har det like bra som jeg har det. Det skaper ettertanke, medfølelse og takknemmelighet. Egenskaper alle kan ha godt av å lære seg i tidlig alder.

I Bibelen heter det om de første kristne at de troende holdt seg sammen og hadde alt felles. Dette er selve grunntanken hos Storfamilien på Dal. De har felles økonomi, felles eiendom og felles arbeidsplasser.

Det er et kollektiv i særklasse. Så langt det vites de eneste i Norge som lever på denne måten. Liten og stor, ung og gammel deler hverdag, helg og fest, glede og sorger med hverandre. Man har omsorg for hverandre og selv om ikke alle har samme etternavn så ser man på hverandre som – ja akkurat det – en stor familie. Eller en Storfamilie, som man sier på Dal.

Emne(r): Uncategorized Nøkkelord: