Kristendom og politikk (Jan E. Hafsahl)

Skrevet: 13 februar 2010

(Publisert i Pilgrimen 1993)

Denne artikkelen er en vandring i den politiserte kristendommens historie. Historien er ingen oppbyggelig lesning. Av mistro til den skapelse Gud hadde tenkt som et redskap for å gjøre hans frelsesbudskap kjent over jorden, menigheten, har velmenende og oppriktige troende gravd ned sitt pund i verdens politiske åker; et arbeid som aldri kan høste annet enn forgjengelse.

Politikk er på sitt beste en ren kosmetisk ansiktsløftning – et arbeid som snart blir innhentet av tidens forgjengelighet. Verden kan aldri frelses; den er under dommen – og er spart til den evige ild. Verdens barn er under samme dom – på vei til samme sluttmål, med mindre man blir nådd av forsoningens budskap – og lar seg frelse.

Troen må skapes her i tiden. Menighetens oppgave er å formidle troens ord til vår generasjon. Sann reformasjon begynner ikke ved valgurnene, med partibok og stemmeseddel. Sann reformasjon begynner ved Golgata – den møteplass Gud bestemte for en fallen menneskehet.

For om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festningsverker, idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg opp mot kunnskapen om Gud og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.” (2. Kor. 10, 3-5)

Våre kirkehistorikere er entydige i sin bedømmelse av den før-konstantinske tid; de første kristne var totalt avvisende til alle former for innblanding i det politiske liv. Deres kamp var å verge sitt åndelige fellesskap mot de politiske makters inngrep og den omkringliggende verdens skadelige innflytelse.

I verdens øyne var de første kristne pariare, utskudd – og i deres øyne utgjorde verden selve ondskapens bastion. ”Å holde seg selv uplettet av verden” var urkristendommens absolutt. Kristus hadde uttrykkelig avvist en messiasforventning på politiske premisser. Han hadde innbudt sine egne til et rike som ikke var av denne verden. I forholdet til den hedenske statsmakten gjaldt det å holde sin sti ren. Å bli ”venn med verden” var ensbetydende med ”fiendskap med Gud”.

Den før-konstantiske tid er kristendomsforfølgelsens tid – med økt intensitet under brannen i Roma år 64 (Nero), i forbindelse med Ignatius’ martyrium i Roma (år 110), Polykarps martyrium i Smyrna (år 155) og Justins martyrium i Roma (år 165). Forfølgelsen av menigheten i Lyon, år 177, ledet til nye massakrer – og nye forfølgelser sveper over menighetene i Alexandria og Kartago i årene 202-203.

Systematisk forfølgelse av de kristne møter vi under keiser Decius i årene 250-251 – der alle de som ikke kunne framvise offerattest blir drept – en forfølgelse som gjenopptas under Valerian i årene 258-260, og leder til bl.a. Cyprians martyrium. Den diokletianske forfølgelsen i vest, 303-313, er den av de blodigste i kristendommens historie.

I sannhet: Verden er i den ondes vold.

Den konstantinske æra

Med slaget ved milviske bro nord for Roma i 312 blir Konstantin enehersker i det vestlige riket. Historieskriverne hevder at Konstantin under slaget hadde et syn: Han så et lysende kors på himmelen og fornemmet ordene; ”Ved dette skal du seire”.

I et felles edikt med Licinius, keiseren i den østlige delen av riket, (senere slått av Konstantin i året 324), proklamerer Konstantin i Milano-ediktet fra 313 ”de kristne fri og full rett til å utøve sin religion” – ja i forlengningen blir kristendommen opphøyd til statens religion. At Konstantin ser det som politisk gunstig å satse på den fredeligsinnende og sammenholdende kristendommen i et rike som holder på å smuldre i stykker innenfra, er høyst trolig en mer objektiv og rett vurdering av hendelsene, enn å feste lit til Konstantins ”syner og visjoner”.

I hvilket fall representerer Milno-ediktet en katastrofe i den kristendomhistoriske utviklingen.

Fra å være en forfulgt, verdensfravendt minoritet, menigheten, vokser kirken fram under den konstantinske æra som en makt med omfattende politiske ringvirkninger. Isolasjonen fra verden er forbi. Kirken blir statskirke – og staten blir konfesjonell. Kirkens budskap blir merkbart mindre eskatologisk orientert. Kirken innretter seg på å bli i verden for å kristne den. I samspill med statsmakten gjør kirken krav på å forvalte de to sverd som var tegnet på Kristi kongemakt over himmel og jord i det på jorden opprettede Gudsriket, ”samvirket mellom kirken og det kristne kirkedømmet”.

De civiate dei

Augustin

Den mest betydelige teologen på veien fra antikken og inn i middelalderen er uten tvil Augustin (354-430). Han 22 bind store verk ”Dei civiate Dei” (”Om Guds stad”) er oldtidens største apologetiske verk. Augustin representerer den såkalte ”presentiske apokalyptikk”, der eksempelvis ”tusenårsriket” ikke er å vente i framtiden, men står som et utrykk for kirkens historie fra Jesu oppstandelse til Dommens dag; – en lære med klart politiske overtoner – flittig brukt til forsvar for den politisk-religiøses enhet vi møter som kirkens ideal og mål fram mot reformasjonen – et mål som skulle vise seg å bli temmelig strevsomt ettersom keisermakten begynner å ta ut sin rett.

I tiårene omkring 400 slutter det romerske aristokrat i økende grad opp om kirken, og fra dem kommer den første Rom-biskop vi med rette kan kalle en romersk pave, Leo den første (440-461). For Leo er ”romersk” og ”kristen” synonyme begrep.

400-tallet betyr altså en romanisering av kirken i Italia – og det er f.o.m. denne tiden adekvat å tale om en «romersk katolsk kirke”.

Keisermakt og pavemakt

En ny ”kongeideologi”, et klart taktisk politiske trekk i den økende maktkampen, ser dagens lys med pave Bonifatius salving av Pipin den lille i 751. Da Pipin gjennomfører det vellykkede felttoget mot langobardene i 756, etter sterkt påtrykk fra paven, forsterkes forbindelsen mellom kirken og kongen.

Med salvingen av Karl den store som keiser i år 800 blir kongemakten stående som et utrykk for Guds regimente på jorden gjennom sin utvalgte tjener.

Med keiser Otto den første (962) begynner disse ”Guds utvalgte tjenere” å hevde sin rett, idet keiseren, foruten å lede kirkemøtene, også innsetter og avsetter biskoper så vel i Tyskland som i Rom.

Det er også under denne tiden at kirke og stat går opp i en høyere enhet – ”kristenheten”.

Under høymiddelalderen (ca. 1050-1300) kommer maktstriden kirke/keiser klarere og klarere fram. Betegnende for maktforholdet er kanskje Henrik 4.s berømte kanossagang i 1077 der den botferdige keiseren ydmykt tigger pave Gregor 7. om absolusjon.

Pave Urban 2. (1095) og korsfarertiden hører også med til et av pavekirkens høydepunkter på en tid da konflikten med keiseren er på det heteste – en maktstrid akkompangert av pavelige interdikt og ekskommunikasjoner.

Renessansepavene

Tiden fra 1447-1521 er ”renessansepavenes”, dvs. ”byggherre-pavenes” og de ”politiske-pavenes” tid: foruten byggestart på den store ”Peterskirken” (1506) står organiseringen av ”kirkestatens” forvaltning, Roms befestning gjennom militær beredskap og militære aksjoner, sentralt.

Pave Julius 2. (1503-1513) får sågar tilnavnet ”soldatpaven”, da han selv opptrer som militær leder ved en militær-operasjon.

Regiments-læren

Luther

Med Martin Luther (1483-1546) kastes pavekirken inn i en ny strid med “reformasjon” og “mot-reformasjon”.

Interessant for vårt studium er Luthers samfunnssyn slik den kommer fram i den såkalte“regimentslæren” eller “læren om de to styresett” – det verdslige og det åndelige. Det er et viktig poeng for Luther at det er Gud som styrer gjennom begge styresett, men han bruker forskjellige midler og har omsorg for forskjellige forhold i disse to ordninger.

Det verdslige styresett” skal sørge for den ytre orden som er nødvendig for det menneskelige fellesskap og for at kirken skal kunne fungere og bestå. Også det verdslige styresett, sier Luther, er underlagt Guds ord, har berettigelse ut fra Guds ord, og er slikt sett selvstendig i forhold til kirken. Det verdslige styresett er altså øvrighetens område, og det er gjennom øvrigheten og de verdslige ordningene at Gud rår med menneskenes ytre liv i verden. “Familien” er hos Luther også en ordning innenfor dette område.

Det åndelige styresett” skal sørge for at menneskets gudsforhold blir rett. Derfor er det ikke makten som rår i dette styresett, men det sted der Gud utfører sin frelsende gjerning gjennom sakramentenes rette forvaltning.

Da altså det verdslige styresett var en Guds ordning, var det naturlig for Luther å mane de troende til politisk og samfunnmessig engasjement – dog atskilt fra deres liv i kirken.


Den sosial-revolusjonære spiritualbevegelsen

Müntzer

Den “sosial-revolusjonære spiritualbevegelsens” leder er den tidligere Luther tilhengeren Thomas Müntzer. Müntzer kom til innsikt om at Ordet må tolkes ved hjelp av Ånden – mottatt av den enkelte troende – og hans forståelse av Ånden fører til at sakramentene blir avskrevet som midler for Den hellige Ånds virke. Til dette kommer så en meget sterk understrekning av at parusien og den endelige dom er nær. Rene menigheter er en nødvendighet, men Müntzer ser at sosiale strukturer, spesielt for de fattigste, kan være et hinder.

I 1524 gjør de fattige bøndene i Sør-Tyskland opprør mot jordeierne, de katolske geistlige. Müntzer blir samme år utvist av Sachen, og kommer i kontakt med opprørere. Dermed blir hans religiøse tanker om sosial omveltning knyttet sammen med bøndenes tilsvarende tanker. Et nytt punkt blir tillagt Müntzers spiritualisme; han hevder nå at i de siste dager er det de kristnes plikt å fremme rettferdighet og sosial omveltning med sverd i hånd, for på den måten å opprette Guds rike og Kristi herrevelde. Slik utvikler Müntzers spiritualisme seg til en sosial-revolusjonær bevegelse.

I 1525 reiser jordeierne seg til motangrep – bondeopprøret blir slått tilbake, og Müntzer dømt til døden og henrettet.

Sammen med den nederlandske profeten John von Leiden leder den lutherske presten Bernhard Rothmann et oppløp i byen Münster i 1534. I Guds navn gjør de, sammen med sine ivrige tilhengere, krav på buen, da de er overbevist om at Gud har kalt dem til å omvandle byen til “Det nye Jerusalem”. Tusenårsriket blir opprettet som et teokrati med John von Leiden som konge. De ti bud blir proklamert som riktes gjeldende lov.

Det går derimot med “Jerusalem-vekkelsen” som med bondeopprøret – og dens ledere blir fengslet og straffet.

Hugenottene

I calvinismen, som gir grunnlag for en langt mer politisk aktiv kristendom enn lutherdommen, finner de franske calvinistene, “hugenottene”, ikke bare en religiøs tro, men også et ideologisk grunnlag for sosial og politisk omveltning. I årene 1560-1570 utvikler hugenottene seg, med utgangspunkt i det religiøse, til en politisk kraft med storpolitiske mål. Støttet av den franske adelen overtar de styret i flere byer, krever inn skatter og preger egen mynt.

Den spanske kongen Filip 2. og de katolske “jesuittene” ser faren i den voksende hugenott-bevegelsen, og går til angrep. Hugenottene setter seg kraftig til motverge, anført av sin leder Gaspard de Coligny, men blir knust under kampene 23.-24. august 1572, den blodige Bartolomeusnatten.

Halle-pietismen

I den europeiske storpolitikken er det de såkalte “religionskrigene” på 1600-tallet som er vist størst oppmerksomhet i ettertidens historiebøker. Mer interessant for vårt studium er “pietismen” framvekst, og især slik vi møter den ved det nystartede universitetet i den tyske byen Halle. Den førende personlighet er August Hermann Francke (1663-1727). Halle-pietismen er båret av optimistiske framtidsvisjoner: gjennom enkeltmenneskers religiøse fornyelse er den kollektiv fornyelse av samfunnet mulig. Franckes mål er å utvikle Halle til et sentrum for en fornyelsesbevegelse som skal reformere alle sider ved det sosiale, politiske og kulturelle liv – og derigjennom virkeliggjøre Guds rike på jord. Spesielt viktig for Francke er det å nå adelen og de fornemme klasser, da fornyelsen skal komme – og Guds rike utbres, fra “toppen av samfunnspyramiden”.


Katolsk offensiv

Etter en tid preget av “konkordater” som regulerer pavestolens forhold til de europeiske stater, er pavekirken igjen på frammarsj – en periode som strekker seg fram mot første verdenskrig.

Det er pave Pius 9. (1846-1878) som igjen fokuserer pavekirken, og som av all makt søker å bygge ut kirkens politiske makt. Gjennom fagforeningsdannelser, “katolikkdager”, politiske partier og katolsk presse kommer Roma igjen på offensiven.

Det tyvende århundre

Overstående er en kort eksposé over den politiserte kristendommen historie fram mot vårt århundre – et århundre vi skal gå noe nærmere i sømmene:

Det tyvende århundre har vært preget av de meste overraskende og forskjelligartede utgaver av teologiske tenkning – fra spekulativ liberalismen til konservativ bibelvitenskap. Fra til synes alle leire har den politiserte kristendommen hentet sine tilhengere – og innen sitt område utøvet sin innflytelse.

Sosialt evangelium

I Amerika, under det første tiår av vårt sekel, møter vi en humanistisk og optimistisk utgave av den kristne liberalismen under betegnelsen “Social Gospel” (“Sosialt evangelium).

Den meste kjente talsmannen finner vi i teologen Walter Rauschenbusch (1861-1918). Godt forankret i Albert Ritschls liberalisme sammenfatter Rauschenbusch sine tanker i sitt hovedverk “A Theology for the Social Gospel”. Guds rike er hos Rauschenbusch et uttrykk for en omformning av det jordiske samfunnet. Omformingen består i sosial forandring – virkemiddelet politisk handling. Gjennom en symbiose med arbeiderklassen skal kirken står for de nødvendige reformene.

Den norske oversettelsen av Rauschbusch` verk utkommer i Norge under tittelen “Samfunnets kristiansering”. Det tre bind store verket er oversatt av presten Eugéne Hanssen (1852-1932), som sammen med prestene Alfred Eriksen (1864-1934) og Michael Hertzberg (1874-1927) arbeider målbevisst for å gjøre det sosiale evangeliet kjent gjennom et utstrakt samarbeid med “arbeiderklassen”.

Klassekamp

Kritisk til liberalismen, med et ståsted påvirket av så vel Kierkegaard som Barth, går Detroit-presten Reinhold Nebuhr (1893-1971) inn for en politikk hvis hovedmål er å gi hver enkelt gruppe innenfor samfunnet makt til å forsvare seg selv mot eksploatering fra ander gruppers die. Selv om forholdet mellom enkeltmennesker kan sies å være et etisk anliggende, er forholdet mellom grippene et spørsmål om politikk, forkynner Niebuhr. Det er vold mot Evangeliet, hevder Niebuhr, når kristne forsøker “å melde seg ut av verden ved å dra seg bort fra den politiske maktkampen i det 20. århundre”.

Klassekamp på Bibelens grunn” er hovedparolen i det fellesskap av kristne sosialister Niebuhr selv er med på å grunnlegge. (Fellowship of Christian Socialists”). Blant Niebuhrs mange bøker er vekene “Moral Man and Immoral Society” fra 1932 (“Det moralske menneske og det umoralske samfunn”) og “Christianity and Power Politics” fra 1940 (“Kristenheten og maktpolitikken”) grunnleggende for kristensosialismens idé og tanke.


Kristen-sosialismen i Europa

Med bakgrunn i 1870-årenes store økonomiske depresjon i England, og med røtter i 30-årenes “Settlement-bevegelse” vokser “The Christian Social Union” (“Kristen Sosial Union”) fram (1889). Den første presidenten er Broke Foss Westcott, teologiprofessor i Cambridge, senere biskop av Durham.

Partipolitisk blir bevegelsen først i året 1900, da kristensosialistene og den øvrige arbeiderbevegelsen blir konsolidert med fagbevegelsen under navnet “Labour Party”.

Når det gjelder den videre utvikling står Birmingham-konferansen i 1924 sentralt. Under ledelse av erkebiskopen av Canterbury, William Temple samler alle britiske kirker seg til en drøftelse av det kristen-sosiale ansvar for “Politikk, økonomi og medborgerskap” (COPEC). Den 12 bind store rapporten fra konferansen blir et viktig bidrag til den store Stockholms-konferansen for “Liv og arbeid” under ledelse av erkebiskop Nathan Söderblom, året etter.

I Tyskland blir “Det kristelig-sosiale arbeiderparti” stiftet i 1878 og “Den evangelisk-sosiale kongress” blir i 1880 – det første som et politisk parti, den andre som et organ for “evangeliske arbeiderforeninger.” Sentralt i begge dannelsene står presten Adolf Stoecker.

Indremisjonspresten Fr. Naumann er overbevist om at “sosialisme og indremisjon er som bror og søster – i begge flyter det samme livsblod”, da han i sitt arbeid for en tilnærming mellom indremisjonen og arbeiderbevegelsen, danner “Den nasjonal-sosiale forening” i 1896.

Sammen med sveitseren L. Ragaz legger den tyske teologen Ch. Blumhardt d.y. grunnen for “Forbundet av religiøse sosialister” i 1924. Solidarisk med arbeiderbevegelsen, og med partipolitikken som virkemiddel, skal Guds rike komme til jorden. Forbundets ledende teolog blir Paul Tillich (1886-1965), helt til han i 1933 må emigrere til USA etter konflikt med nazistene.

Venstresiden i norsk kristenhet

I Norge blir “Kristne Arbeideres Forbund” stiftet i 1939, med den tidligere Indremisjonspredikanten Hans Lindal ved roret.

Det oppstår tidlig indre strid om forbundets partipolitiske engasjement – og motsetningene fører i 1955 fram til en deling og en dannelse av en ny forening: “Norsk Evangelisk Arbeiderrørelse”.

Forum for kristne sosialister” begynner sin virksomhet i 1971, som et økumenisk, tverrpolitisk “møtested” for kristne sosialister. Fra 1981 har “Forum” hatt en nær kontakt med kristen-sosialister i Sverige og Danmark – og er innlemmet i den internasjonale bevegelsen “Kristne for sosialismen” som blir startet i Santiago i Chile i 1972 og som finnes i en rekke land over hele verden.

Håpets teologi – frigjøringsteologien

For klassekamp, men kritisk til Sovjet-kommunistenes undertrykkelse – blir den neo-marxistiske skolen utviklet av den tyske tenkeren Ernst Bloch.

Blochs ideer er grunne for “håpets teologi” og den tenkning Jürgen Moltmann står for i 1960-åren.

Neo-marxismen påvirker også frigjøringskampen i den såkalte “tredje verden”, og er nøye forbundet med “revolusjons-“ eller “frigjøringsteologien” i Latin-Amerika.

Teilhard

Håpets teologi kommer kanskje klarest til uttrykk i den franske jesuitt-pateren Pierre Teilhard de Chardins (1881-1955) hovedverk “Le Phènomène humain” (“Fenomentet menneske”): “Syntesen av den kristen “Gud” i det høye og den marxistiske “Gud” i fremtiden, er den eneste Gud vi heretter kan elske i ånd og sannhet”.

Frigjøringsteologien i Latin-Amerika uttrykker i høy grad frelsen i politiske og økopolitiske begreper: Kina og Cuba viser at marxismen er “nøkkelen” til Latin-Amerikas framtid. Da latinamerikanerne i stort forbinder kirken med de bestående maktstrukturer og europeiske imperialister, og derfor holder på å miste sitt grep om massene, ser den romersk-katolske kirke med interesse på de revolusjonære mulighetene:

Geriljapresten”, fader Camillo Torres, blir folkehelt da han høsten 1965 slutter seg til den columbianske frigjøringshæren ELN. Noen måneder senere, i midten av februar 1966, er han død, men Torres budskap lever videre: “Den katolikk som ikke er revolusjonær begår en dødssynd”.

Den brasilianske erkebiskopen Hèlder Câmara, “den røde biskop”, går inn for en “ikke-voldelig revolusjon”, og får i den egenskap “Folkets Fredspris” i Norge i 1978.

I sin bok “Kirkelig radikalisme i Latin-Amerika” siterer forfatteren Henry Notaker en artikkel hentet fra ukebladet “O Cruzeiro” som gir et ganske annet bilde av biskopen:

Hèleder Câmara har tatt Kristus ned fra korset på Golgata, og på rabbien fra Galilea har han satt Maos tunika og Fidel Castros ideologiske skjegg. Han har snudd evangeliet på hodet, hat istedenfor kjærlighet, vold istedenfor fred og hammeren og sigden istedenfor korset”.

Også på det afrikanske fastland slår håpets teologi rot, der teologi og sosialpolitisk handling blir synonyme begrep. Teologene J. S. Mbiti fra Kampala og H. Sawyerr fra Sierra Leone er bevegelsens ledende menn.

Toyohiko Kagawa

Kagawa

Toyohiko Kagawa (1888-1960) er initiativtager til den japanske “Gudsrike bevegelsen”. Kagawa forsøker å angripe sitt hjemlands sosiale nød ved å organisere fagbevegelser, med røtter i neo-marxismen. “Kirkelig misjon gjennom sosial reformasjon” er motto og mål for Kagawas lære – forøvrig godt innpakket i språk og tanker hentet fra dybdepsykologien.

Den katolske kirke

Rundskrivet “Laborem exercens” fra september 1981 føyer seg godt inn i en lang rekke pavelige sosial-politiske rundskriv, innledet ved århundreskiftet av Leo 13.s “Rerum Novarum” som konsentrerte seg om de sosiale spenninger i industristatene.

Rundskrivet betyr pavelig godkjennelse av kristne fagbevegelser, og av de troendes engasjement i det moderne samfunnets politiske og sosiale liv.

Pavens rundskriv fører til en ny sterk sosial-katolsk aktivitet over hele Europa, og til større politisk engasjement, til dels under den nye merkelappen” kristelig-demokratisk”.

Viktig i dette sammenheng er den politiske lekmannsordenen “Opus Dei” fra 1928, med tyngdepunkt i Spania.

Pavene Pius 11. og Johannes 23. utvider perspektivet med rundskrivene “Quadragesimo anno” (1931) og “Magter et magistra” (1961), og pave Paul 6. kommer med tanker spesielt aktuelle for land i den tredje verden i “Populorum progressio” (1967) og “Octagesimo adveniens” (1971).

Johannes Paulus 2.

Pave Johannes Paul 2.s rundskriv innleder i mangt og mye hans “politiske æra”. I de 12 år som er gått siden rundskrivets utgivelse er paven blitt en verdenspolitiker på lik linje med supermaktlederne. Paven har truffet flere politiske toppledere under sin pavetid enn alle sine 263 forgjengere til sammen – og besøkslisten inneholder navn som Rajiv Gandhi, Augusto Pinochet, Margaret Thatcher, Kurt Waldheim, Yassir Arafat, Lech Walesa og Mikhail Gorbatsjov. Med sine reise til det tidligere Sovjetunionen, september 1993, legger paven ut på sin 61. reise til land utenfor Italia.

Pavens uttalelser i så vel innenriks- som utenrikspolitiske spørsmål er legio – og oppfattes som rettesnøre for flere hundre millioner mennesker ut over hele verden.

Kirkens verdensråd

I vår gjennomgang av kristen-sosialismens historie i Europa nevnte jeg Stockholmskonferansen for “Liv og arbeid” i 1925. Uten å gå i detalj når det gjelder den økumeniske bevegelsen, er merkeåret 1948 uunngåelig, da de to strømningene “Faith and Order” og “Life and Work” smelter sammen i “World Council of Churches”, “Kirkens verdensråd” (KV) under verdenskonferansen i Amsterdam.

Evanston (1954), New Dehli (1961), Nairobi (1975), Vancouver (1983) og Canberra (1991) utgjør andre milepæler.

De første tyve årene er Kirkens Verdensråd i politisk etisk henseende ensidig opptatt av den tredje verdens problematikk og krav om politisk, økonomisk og sosial omstrukturering. Det er sterke, til dels revolusjonære politiske engasjement som preger de første verdenskonferansene. Formannen i sentralkomiteen, inderen M. M. Thomas, forkynner eksempelvis under møtet i Uppsala at “Kristus og hans rike er å finne i virksomhet i tidens alle revolusjonære bevegelser”.

Nok et uttrykk for denne tankegang er det at man ikke tolker Guds nyskapende virksomhet (“Se, jeg gjør alle ting nye”) eskatologisk, men i betydningen “to build up a new world community”, som det heter i rapporten fra seksjon 3, om “World Economic Social Development”. Det er den gamle “Social Gospel”-tankegangen som her dukker opp igjen.

Kirkens Verdensråd har fra 1968 og frem til i dag gjennomgått en betydelig forandring. Ordet “økumenikk” har eksempelvis fått en dreining til å gjelde ikke bare kristenheten, men alle mennesker av enhver overbevisning – også den som ingen tro har.

Denne menneskehetens forening er i dag KVs overordnende mål, så vel politisk som åndelig.

Urbefolkningens rettigheter, Nedrustnings- og sikkerhetspolitikk, Den internasjonale matvarekrisen, Kulturell nytenkning og Et nytt Europa” er stikkord for innblikk i dagens KV.

Oxford-bevegelsen

Buchman

Den politiske venstresiden har altså ikke vært alene om kristen-politisk engasjement. En av de meste betydningsfulle høyre-bevegelsene møter vi i den såkalte “Oxford-bevegelsen”. Skaperen av bevegelsen er den lutherske presten Frank N. D. Buchman (1878-1961) fra Philadelfia, USA.

For videre fordypelse i teologistudiet reiser Buchman til Oxford-universitetet i England – der han sammen med flere medstudenter danner “Oxford Grouo Movement” i 1921. Bevegelsen bygger på “de fire absolutter”: absolutt kjærlighet, absolutt sannhet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet.

Synserkjennelsen som følger de fire absoluttene blir løst gjennom “sharing” – bekjennelse av sin synd for andre. Ved selv å kaste masken skal de unge Oxford-aristokratene vise en maskert verden hva moral kan utrette. “Verdensforandring gjennom livsforandring” er Buchmans vitnesbyrd.

Bevegelen brer seg snart ut, spesielt i akademiske kretser – for på 30-tallet å oppnå en nærmest eksplosjonsartet vekst i de fleste europeiske land, gjennom møter på skoler, universitet og såkalte “home-parties”. I Norge er det stortingspresident C. J. Hambro som inviterer til det første møte (1934) – og denne “overklassens frelsesarmè” blir tatt imot med storm av menn som Ronald Fangen, biskopene Berggrav og Hille, professorene Mowinchel, Michelet og universitetets rektor Sem Sæland. Av kjente kristne ledere møter vi Joh. M. Wisløff og Albert Lunde, samt “Dagen”-redaktøren Johs. Lavik.

(Direkte avvisende er derimot professor Ole Hallesby, som erklærer at bevegelsen har “et korsløst evangelium” – og lekmannen Adolf Bjerkreim.)

Etterhvert som bevegelsen vokser, og verdenssituasjonen tilspisser seg, blir Buchman og hans menn mer og mer politiske i sine uttalelser. Det er dog ikke nazismen, men kommunismen som representerer den store faren i Buchmanns øyne. Ved nazismens maktovertagelse i Tyskland uttrykker Buchman sogar takk til Gud for Adolf Hitler som bygger opp en “frontlinje til forsvar mot den kommunistiske Anti-Krist”.

I 1938 omorganiserer Buchman bevegelsen og kaller de nå “Moral Re-Armament” (“Moralsk opprustning”, MRA).

Krigsutbruddet utgjør avslutningen for den framgangsrike aktiviteten i Norge – og på verdensbasis ligger bevegelsen, av forståelige grunner, lavt.

I 1948 er MRA igjen på banen – som en militant anti-kommunistisk bevegelse, med hovedsete i Caux i Sveits.

I boka “The World Rebuilt” (“Verden Gjenreist”), uttaler Buchman at MRA nå ikke bare er en overkonfesjonell, men “overreligiøs” ideologi, inspirert av Gud.

MRA er “den gode vei på hvilken vi alle kan møtes: katolikk, jøde, protestant, hindu, muhammedaner, buddhist og konfucianer; alle finner at de kan følge den gode vei i fellesskap; den løfter dem over deres forskjelligheter til et høyere ideologisk plan”.

Bekjennelseskirken

Bekjennelseskirken” i Tyskland kan ikke sies å være en direkte kristenpolitisk bevegelse. Allikevel hører den naturlig hjemme i vårt studium.

Mange av kirkens menn er positive til den framvoksende nazismen, og innen protestantismen oppstår i 1933 en bevegelse som vil ha en forening og “nasjonalisering” av Tysklands kirken. De s.k. “tyske kristne” blir ledet av den ivrige nazisten Ludvig Müller.

I oposisjon til de “tyske kristne” dannes samme år en bevegelse, senere kjent som “Die bekennende Kirche”, “Bekjennelseskirken” under ledelse av Martin Niemöller (1892-1972), som allerede fire år senere blir arrestert og sendt til konsentrasjonleirene Sachenhausen og Dachau som politisk fange, helt fram til frigjøringen i 1945.

Til Bekjennelseskirken slutter seg også den unge presten Dietrich Bonhoeffer (1906-1945). Bonhoeffer, som ganske snart får tale- og skriveforbud av de tyske makthaverne, virker som dobbeltagent i admiral Canaris’ militære etterretningsorganisasjon, og er en av dem som fører an i sammensvergelse mot Hitler.

Bonhoeffer blir arrestert i april 1943 – og hengt, etter spesiell ordre fra Himmler, 9. april 1945, bare 39 år gammel. Da han føres ut for å henrettes, sier han: “Dette er slutten. For meg er det begynnelsen til livet.”

Borgerrettsbevegelsen i Amerika

King jr.

I 1950- og 60-årene står baptistpastoren dr. Martin Luther King (1929-1968) mer enn noen annen fram som de svartes talsmann i USA.

Borgerretts-bevegelsen” og pastor King fører sin kamp for de svartes rettigheter i den amerikanske samfunnet til tonene av den gamle baptist-salmen “We Shall Overcome”. Bevegelsens “ikke-volds-budskap” utløser en rekke blodige sammenstøt, men kan i lengden ikke ignoreres: “Vi marsjerer mot friheten”. “I have a dream”.

I 1964 mottar Luther King Nobels-fredspris i Norge – samme år som Borgerrettslovet blir vedtatt i USA.

Loven blir signalet til ny kamp. Fremst på barrikaden, mot Luther King og hans menn, står “Ku Klux Klan”. Det hemmelige selskapet, som arbeider under mottoet “Beskytt den amerikanske sjel” favner mange på amerikanske kristenhetens ytterste høyrefløy. KKK-bevegelsen blir startet i 1867 med det formål å opprettholde de hvites herredømme over de svarte. Fra 1915 blir bevegelsen ledet av den konservative metodist-presten W. J. Simmons, som innleder en kraftig antisemittisk, anti-katolsk og negerfiendtlig propaganda.

På 50-tallet får bevegelsen ny vind i seilene – og utgjøre det religiøse motstykke til Borgerrettsbevegelsen, der de lett gjenkjennende på sine hvite kjortler og hetter – og sine brennende kors, utfører sine terrorhandlinger.

4. april 1968 blir Martin Luther King myrdet av en snikskytter i Memphis, Tennessee, 39 år gammel.

Moral majority og ny-fundamentalistene

De amerikanske fundamentalistene, slik vi kjenner dem fra begynnelsen av vårt århundre, hadde klart negativt syn på den politiserte kristendommen.

Gjennom hele 70-tallet og langt inn i 80-årene er det derimot de som dominerer mye av mediabildet i USA gjennom sine politiske utspill og sine aksjoner. Denne dreining blant de s.k. “ny-fundamentalistene” på kristenhetens ytterst høyre, skyldes i særdeleshet bevegelsen “Moral Mariority” (“Moralsk Majoritet”). Stifteren og lederen er baptisten Jerry Falwell. Med sine krav om moralsk gjenreisning av samfunnet minner Falwells “Moral Majority” mye om Buchmans europeiske bevegelse “Moral Re-Armament” som ebber ut på 50-tallet. Av bevegelsens flaggsaker merker vi oss “mot abort” og “for militær opprustning”.

Moral Majority fungerer som en betydelig pressgruppe innen amerikansk politikk – helt til den brytes i stykker innenifra etter en serie medie-omtalte skandaler.

Tankegodset fra Moral Majority lever derimot videre i nye bevegelser.

På kristenhetens høyrefløy

Over hele det amerikanske kontinentet organiserer idag konservative kristne seg for å erobre politisk makt; først på det lokale plan, deretter innen Det republikanske parti – og derigjennom innen den nasjonale politikken.

Robertson

Foreløbig er det ikke tale om noen nasjonal organisasjon, men det finnes et tyngdepunkt: representert ved TV-predikanten Pat Robertson og hans bevegelse “Christian Coalition” (“Kristen Koalisjon”). Koalisjonen er idag den hurtigst voksende grasrotbevegelsen i USA med nærmere en halv million medlemmer. Sammen med ca. 100 andre og mindre grupper er det tale om en landsomfattende bevegelse som går under fellesbetegnelsen “Det kristne høyre”.

Det er ikke lett å skjelne mellom evangelisten, politikeren og forretningsmannen Pat Robertson. Teologisk er han en krysning mellom baptist, pinsevenn og herlighetsforkynner. Politisk har han vært en solid støttespiller for Ronald Reagen og George Bush. Under valget i 1988 stilte han som egen presidentkandidat – og innen koalisjonen er det sterke krefter som ønsker å føre ham fram som ny kandidat i 1996.

Med utgangspunkt i TV-programmet “700 Club”, som idag sendes i 84 land, bygger Robertson opp sitt forretningsimperium: CBN (Christian Broadcasting Network) et av USAs største kabel-TV-selskaper, Regent University, American Center for Law and Justice, bistandorganisasjonen Operation Blessing, hotell-og konferansesenter og en rekke andre selskaper – foruten hans egen residens med hestestaller og ridebaner. Robertsons medieforetak alene bli i avisen USA Today ifjor beregnet til en verdi som overstiger 3,6 milliarder kroner.

Dominans-teologien

Pat Robertson og kristen-koalisjonens samfunnspolitiske engasjement, har klare linjer til den s. k. “dominans-teologien”. Dominans-teologien er en fellesbetegnelse for hva vi grovt sett kan kalle en type herlighetsteologi anvendt på samfunnet område. Slik de kristne “tar makten over det onde i sine liv”, skal de også “fordrive det onde og ta makten i samfunnet”.

En gren innen dominans-teologien er den s. k. “Kingdom Now”-bevegelsen, en tanke om at de kristne skal opprett Guds rike på jord og styre dette riket til Kristus kommer igjen. Flere dominans-teologer er post-millennianister: De forkaster bortrykkelsen og Jesu komme før tusenårsriket, og lærer at de kristne skal styre jorden gjennom tusenårsriket – et rike som kulminerer i Jesu gjenkomst.

Også “reconstructionsism” (“gjenopprettelses-læren”) står sterkt innen dominans-teologien – en lære som står sentralt ved Robertsons Regent University. At Robertson, og med ham den amerikanske koalisjonen er viktige bidragsytere til dominans-teologien kommer klart fram i Bruce Barrons studium av denne teologiske retningen, samlet i boka: “Heaven on Earth: The Social and Political Agendas of Domination Theology”.

Kristen Koalisjon Norge

Det vil ikke være korrekt å plassere den norske avleggeren av bevegelsen “Kristen Koalisjon Norge” (KKN), som en representant for dominans-teologien. Til det har bevegelsen ennå ikke utvist noen klart teologisk profil. Koblingen til den amerikanske moderbevegelsen blir derimod helt klart under Pat Robertsons ukelange “valgkamp-besøk” i Norge, september –93.

Foruten å lovprise de frie markedskreftene og pavens sosial-politiske utspill, maner Robertson til kamp mot sosialismen og roser den afghanske geriljaen Hujahedin for disse brave troendes kamp mot den sovjetiske krigsmaskinen – før han i eget jet-fly reiser tilbake til hjemmelige og større forhold.

I lys av den amerikanske, kvasireligiøse yankee-doodle-evangeliet, forundres vi ikke over at det fremdeles finnes de som tror at Amerika er “det lovende land” – at “Stars and Stripes” er frelserens bannér – og at Gud er snarlik på John Wayne.

Intiativtageren til “Kristen Koalisjon Norge” er “Dagen”-redaktøren Finn Jarle Sæle, mannen med drømmen om et “kristen CNN”, og pastoren Jan Aage Torp. I listen over koalisjonens rådsmedlemmer finner vi også forstander Ludvig Karlsen, evangelist Emanuel Minos, professor Arvid Tångberg og “abort”-presten Ludvig Nessa.

I et intervju med avisen Vårt Land begrunner Tångberg bevegelsens kristenpolitiske engasjement: “Norge er i navnet en kristen nasjon. Grunnloven forplikter på den kristne arv. Om dette skal bli mer enn fine ord, må vi kristne stå sammen om å støtte og fremme de rette verdivalg, også i den politiske virkelighet”.

I koalisjonens kampskriv “Norge – Vend i tide”, utgitt på pinsebevegelsens forlag “Rex”, presiseres motivasjonen ytterligere: “Norge står foran avgjørende veivalg som i verste fall kan bety at vi blir en “ikke-kristen” nasjon.”

Allerede har det vært strid om hvilke eller hvilket av de kristne politiske partiene KKN skal støtte aktivt. I første omgang synes de mest aktuelt for bevegelsen å satse på “Kristelig Folkeparti” ut fra tanken: “sammen er vi sterke” og “masse er makt”.

Kristelig Folkeparti

Høybråten

“Kristelig Folkeparti” blir dannet som eget politisk parti i 1933. Partiet bærer arven videre fra “Det norske kirkeparti” (konstituert 1910) og partiets ledere, professorene Sigurd Odland og B. A. Støylen. Røtter kan også spores til “Det frie statskirkeparti” fra begynnelsen av vårt århundre, og “Norges kirkelige landslag” med sin politisk fritt-talende leder professor Karl Wold.

“Kristelig Folkepartis” første partileder er Nils Lavik. Av senere, framtredende partifolk møter vi bl.a. Kjell Bondevik, Lars Korvald (statsminister oktober 1972 – oktober 1973), Kåre Kristiansen, Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og dagens partileder Dagfinn Høybråten.

De kristne småpartiene i Norge

Kristelig Folkeparti er ikke alene i kampen om velgermassene. Størst utfordring møter partiet fra “Samlingspartiet Ny Fremtid” (stiftet 1993). Partileder er den tidligere Fremskrittspartipolitiker Finn Thoresen, med 2. pastor i “Oslo Kristne Senter”, Leif Jacobsen, som nestformann.

Også Ny Fremtid har vært i samtaler med Kristen Koalisjon i Norge. Teologisk ligger partiet nemlig langt nærmere Robertson enn storebror Kristelig Folkeparti gjør. Da 5000 underskrifter må innsamles for å kunne stille partilister i alle fylker, deles det ut pamfletter under Åge Åleskjærs møter, mens Hans Bratteruds TV-kanal sender reklame for partiet i form av en presentasjonsprogram som stadig går i reprise.

“Kristent Konservativt Parti” (KKP) med Paul Granberg i spissen blir dannet allerede i 1965, da som “Norges Demokratiske Parti”.

Etter samarbeidsproblemer inne KKP blir “Kristent Samlingsparti” stiftet i 1992, med Gustav Mjåland som leder og den tidligere predikantens fra den karismatiske vekkelsen, Hans Jacob Frøen, som nestleder. Også “abort”-presten Per Kørner tilhører partipampene.

Både for Kristent Konservativt Parti og Kristent Samlingsparti er innstramning i innvandringspolitikken en viktig flaggsak.

Bibelens budskap

La oss etter denne oversikten over den politiserte kristendommens historie, vende oss til Bibelens budskap.

Bibelens budskap er et frelsesbudskap. Den forkynner den forsoning med Gud som ble skjenket menneskeheten gjennom Kristi liv, død og oppstandelse. Av de som tar imot budskapet, kreves det omvendelse – og omvendelsens frukter viser seg i et nytt livsfellesskap som først blir fullbyrdet i det evige livet.

I sin kjærne angår det kristne budskapet altså menneskets evige bestemmelse. Det løfter bevisstheten ut over det jordiske samfunnets begrensninger, og åpner den for hva vi kan kalle “den vertikale dimensjon”. Det er det “ene nødvendige”: å åpne seg for det livsfellesskap med Gud som Kristus har skjenket oss.

Den greske og romerske kultur var i sin storhetstid preget av troen på at menneskets bestemmelse er og utfolde sine menneskelige kvaliteter som borger innenfor det politiske samfunnets horisonter. Kristendommen sprenger horisontene og peker på det grenseløse: den uendelige Gud og hans ubegrensede skapermakt og frelsesvilje.

Antikkens virkelighetsbilde var endelig og begrenset, der mennesket primært ble tolket som et “politisk vesen”. I den kristne tro er mennesket først og fremst Guds skapning, kalt til noe langt annet og mer enn å være borger av et politisk samfunn.

Konsekvensene av det nye livets omvurdering av alle verdier er en radikal menneskelig frigjøring. Mennesket befris fra den totale binding til den politiserte samfunn – og stilles på samme tid på distanse, der det bevistgjøres om det ufullkomne og brekkelige ved verdens dennesidige ordninger. uten illusjoner ser den kristne at verden rommer synd og ondskap – og at “tusenårsriket” er en visjon hjemmehørende i troens framtidsperspektiv og aldri kan bli virkeliggjort på det politiske plan.

I verden, men ikke av verden

I vår iver etter å understreke at det kristne budskap og den kristne tro ikke er av denne verden, må vi dog ikke overse det faktum at budskapet retter seg til mennesker i denne verden: – det er i denne verden at troen må vekkes.

Kristentroen lar seg derfor bestemt ikke reduserer til et trøstemiddel i et private lønnkammeret – og kan aldri forbli en “privatsak”, om det guddommelige livet skal bevares.

Mennesket er skapt av Gud. Hans egen sønn er gått inn i menneskets verden som et sant menneske av kjøtt og blod. Med Jesus kom Guds rike nær; – som et kall til å realisere Guds vilje også her i tiden, bøyd under jordlivets hårde vilkår. Dette synliggjorte “Gudsriket” er dog ikke – og kan aldri bli, en “bit” av verden: Menigheten, slik den presenteres for oss på Bibelens blad – og i urkristendommens tid – er en himmelsk koloni på jorden; – et adskilt eiendomsfolk for Gud.

Verden, som system, kan aldri frelses – men menigheten kan, med historien som sannhetsvitne, verdsliggjøres.

Pannekake-syndromet

Urkristendommen er et glemt og tilbakelagt stadium i kirkens liv – og jo lengre den fjerner seg fra sin opprinnelse, i desto sterkere grad havner den i et historieløst vakuum. Der historiens røtter savnes, utvikles de individualistiske og maktsøkende instinkter.

Helt siden en maktsyk, politisert kristenhet – svøpt i pavekirkens kappe – offisielt forklarte jorden flat som en pannekake, har forflatningen vært dens spesifikke kjennetegn: forflatningen av frelsesbudskapet, forflatning av omvendelseskravet, forflatning av livet i etterfølgelse – ja, av det kristne budskapet.

Pannekakesyndromet har fått fatale følger. Ånd er blitt sjel. Nøysomhet og bønn er blitt kravstorhet og egoisme. Kristne verdier har nådd bunnen, nettopp fordi de kristne selv i virkeligheten har stått fram som illustrerte eksempler på hva kristendom ikke er. Når veien til himmelen går via en abnorm akkumulering av dødkapital i form av ting de kristne kaller “nødvendige goder”, og Gud selv får spille rollen som rettferdiggjører av en sykelig samlemani – er kristendommen forvandlet til en dødelig selvmotsigelse – og saltet har mistet sin kraft.

Den kraftløse kirken solgte sin frihet fra verden for en rett linser, den gang den sto i veien for dens begjær og maktsyke – og det konstantinske fangenskapet – bindingen til “the establishment” er så definitivt ikke forbi.

Kraftløs var den politiserte kristendommen i antikken. Kraftløs var den i middelalderen. Kraftløs var den under renessansen og opplysningstiden. Kraftløs var den under den første halvpart av vårt århundre – og kraftløs er den idag!

Skriften lar seg ikke tolke under politiske kategorier – og politisk sett er den hverken radikal eller konservativ. Kristendom og politikk representerer to ulike og uforenelige verdener – og to ulike mål. En politikk – og et partipolitisk program, kan derfor aldri med rette kalles “kristelig”. Å bruke kristendommen som agn i det alminnelige politiske fiske – eller som et hellig trumfkort i jakkeermet – er en kynisk forvrengning av Guds ord. Alle forsøk på å reformere eller forbedre verden, er en meningsløs vandring fra Atlantis til Utopia.

Denne verden forgår

“Denne verden forgår”, er Skriftens vitnesbyrd – med eller uten kristenhetens høyre- eller venstre-vridde forsøk på frelse eller redning, går den undergangen i møte – “men den som gjøre Guds vilje, blir til evig tid”.

Det er noe i den hebraiske tenkning som både tiltaler og frastøter det moderne mennesket. Man vil selv gjerne være blant de utvalgte, heldige og lykkelige, men man vil ikke utvelges av noen. Man vil være sin egen lykkes smed, samtidig som man innser at dette ikke er mulig, fordi mennesket ikke er sin egen substans, dvs. de er dødelig og underlagt forgjengelsen.

Han som forkynte at mennesket intet kunne gjøre han foruten – han har selv anvist veien: du må fødes på ny.

Å kreve kristendommens moral av en upånyfødt verden, er umoralsk – og i forlengning en forringelse av Jesu forsoningsverk.

Søke å vinne mennesker

Hva så med abortspørsmålet, spørsmålet om eutanasi, eller andre mellommenneskelige og medmenneskelige spørsmål? Er den kristne etikken bare og alene en individualetikk? At mennesket er skapt i Guds bilde – og derfor har en uendelig verdi, er intet spesifikt “kristent” – dvs. det gjelder ikke bare troende, men alle mennesker – uansett kjønn, farge eller livssyn. Livets ukrenkelighet er således almengyldig.

Som kristne – som menighet, kan vi ikke være stilletiende og samtykkende nikkedukker – men har rett og plikt til å tale. Vår samfunnkritikk, vår kamp for livets verdier – og vår autoritet, bygger dog ikke på valgurnenes stemmesedler eller på politisk mandat. Vi er fri i forholdet til opinion og meningsmålinger.

Med åpenbarelsens klarhet taler menigheten om Gud – slik at verdens gudløshet blir avslørt. Med profetisk klarsyn skal verden demaskeres – for at individet derigjennom skal blir frelst.

Sivil ulydighet i form av militær-nekt – å ta barna ut av det offentliges skoler, for selv, i menigheten, å ta hånd om undervisningen – å fortsatt hevde tuktens plass i foster-gjerningen, etc. – vil i samfunnets øyne være politiske handlinger. Vår motivasjon er dog ikke politisk: den er kristen og frelsesbetinget. Guds ord er menighetens imperativ.

Vi er kalt til å synliggjøre Guds rike på jorden. Kalt til å bli “en by på et fjell”. Kalt til å bli “et brennende lys” – for at de, verdens barn, “kan se… og så prise vår Fader i himmelen”.

“…men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list, heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn. Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blant de om går fortapt – Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker…” (2. Kor. 4, 2-3 og 11.)

Emne(r): Pilgrimen Nøkkelord: