Identitet og utrustning (Jan E. Hafsahl)

(Publisert i Pilgrimen 1990)

Med Nietzsches «Der tolle Mench» og «Gud er død»-teologi som bakgrunn, tegner Jan Egil Hafsahl opp for oss den utvikling som har ledet fram til «vår tids neurose»: ensomheten – og den påfølgende fremmedgjøring og identitetskrise dagens kristenhet befinner seg i, og viser på Bibelens frigjørende svar: åndelig utrustning.

I «Die fröhliche Wissenschaft» har Nietzsche en parabel som han kaller «Der tolle Mensch» – det gale mennesket. «Det gale mennesket» er mannen som midt på lyse formiddagen springer omkring med sin lykt – for om mulig å finneGud. Med sin gjennomtrengende røst roper det gale mennesket, etter en intens søken, ut sitt budskap til torvets folkemengde: «Jeg skal si dere hvor det er blitt av Gud. Vi har drept ham – dere og jeg.»

Menneskemassenes hører det gale mennesket, men er ikke i stand til å begripe hans ord: At Gud var død var for dem ingen overraskelse – og de hadde slett ingen følelse av at de kunne være skyldige i denne gudens bortgang – han som for lengst hadde avgått av alderdomssvakhet, og det ganske av seg selv, da hans tid var ute.

Da Nietzsche utgav sin «Fröhliche Wissenschaft» i 1882 var det til allmenn munterhet – og som en litterær bekreftelse på det tidens kjemiker alt for lengst hadde konstatert, at det ikke var mulig å finne plass til hypotesen om Gud i det vitenskapelige system: man hadde ganske enkelt ikke bruk for Gud – og valgte å stuve ham bort i en krok på glemselens mørkeloft.

I Nietzsches forfatterskap fikk «Die fröhliche Wissenschaft» sin naturlige forlengning i bøkene «Also sprach Zarathustra» (bøkene om «overmennesket» del 1-4, 1882-85) og «Der Antichrist» (1888).

Nietzsche hadde til fullkommenhet gjort Friedrich Hegels (1770-1831) filosofi, «Wissenschaft der Logik», gripbar for folk flest. I «logikkens vitenskap» var Gud en umulighet.

Samtidens kunstnere
Flere av Nordens store samtidskunstnere lot seg inspirere og veilede av Nietzsches «Gud-er-død-budskap.»

Det var dansken Georg Brandes (1842-1927) som først introduserte Nietzsche i Norden, og gjorde seg til talsmann for hans tanker – først og fremst gjennom sine forelesninger ved universitetet i København, men også gjennom sin avhandling «Aristokratisk Radikalisme» (1889).

I Norge skrev Jonas Lie – med føttene godt plassert i det 18. århundres rasjonalisme – et selvbiografisk brev til Bjørnson, kort etter at «Fröhliche Wissenschaft» ble utgitt, der han bl.a. hevder «at kristendommen var noget, som laa under et aandelig tobenet Menneskets Værdighet».

Arne Garborg gjør opp med sin religiøse fortid i «Trætte Mænd» og «Fred» (1891-92), og ender opp med boka «Jesus Messias» (1906), der Garborgs kristusfigur er mer å ligne med en narr enn en frelser.

Garborgs kristuskarikatur finner gehør, og åpner veien for andre som for eksempel lyrikeren og fritenkeren Arnulf Øverland: «Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt! La ingen by deg det bedrag at «frelseren» er født!»

Øverlands framstøt ble konfirmert i Studentersamfundet gjennom foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» – og i den blasfemisiktede, men frikjente, boka «Tre foredrag til offentlig forargelse». (1928-33)

Også kunstnere som Henrik Ibsen, Ola Hansson og Knut Hamsun mottok vektige og skapende impulser fra Nietzsche og bidro på en avgjørende måte til hans voksende fama.

I Sverige kom August Strindberg (1849-1912), framfor noen, til å la seg inspirere av Nietzsche – og banet veien for Strindbergs vandring inn i 1890-årenes mystisisme – og gjorde forfatteren til en Swedenborgs disippel. (Jfr. Strindbergs «Okkulte dagbok»).

Under sitt Frankrike-opphold, 1889-92, kom også maleren Edvard Munch i kontakt med Nietzsches filosofi. Sammen med van Gogh og James Ensor blir Munch en av de ledende skikkelser innen den såkalte ekspresjonismen.

I den bohemiske «Ferkel»-kretsen i Berlin, hadde Munch omgang med bl.a. Strindberg – og hans motiver ble fra denne tiden helt bestemt av tidens mystisisme og okkultisme, sammensmeltet med hans egen angstneurose, som for eksempel i «Kysset», «Skrik» og «Vampyr» – alle rop fra en ensom og fortvilet kunstnersjel, der «Gud-er-død».

Tidenes tenkere kunne divergere i sin oppfatning og dødsårsak eller dødsmåte – men at «Gud-er-død» ble selve tidens ubestridte aksiom.

«De tomme permers»-teologi
I Nietzsches fabel trenger den gale mannen seg også inn i en rekke kirker, hvor han istemmer sitt Requiem Deo – og spør: «Hva er disse kirker i dag annet enn gravmæler og minnesmerker over Gud?»

Det skulle vise seg at kirken sto både vankelmodig og unnfallende i møtet med den nye tiden. De teologiske nyskapningene vi møter i tiden fra århundreskifte ble aldri noe annet enn fortvilede forsøk på kunstig åndedrett, der utfallet alt var gitt – og til slutt opphørte selv de svakeste åndelige livsaktiviteter. Kirken sto uten adekvate svar på tidens utfordringer.

Av hensyn til plassen må vi nøye oss med noen trender innen den aktuelle tidsperioden – forenklet uttrykt i tre hovedstrømninger: den liberalistiske, den historiekritiske og den politiserte – «de tomme permers»-teologi.

En av de mest betydelsesfulle teologer fra den første den av vårt århundre er Adolf von Harnack (1851-1930). Til tross for sine røtter i Albrecht Ritschls teologi står allikevel Harnack som den moderne liberalismens autor. Harnack avviste store deler av Evangeliet – og reduserte Skriften til «læren om de tre grunnsannheter». Det guddommelige, hevdet Harnack, var guddommelig ene og alene fordi menneskene hadde opphøyd det til det – og at det av den grunn kunne ha verdi for den enkelte.

Teologen Alfred Loisy (1857-1940) kritiserte Harnacks lære om «de tre sannheter». Sannheten, lærte Loisy, kunne aldri være absolutt – da sannheten er en dynamisk størrelse – stadig under forandring og omskapelse – et produkt av sin tid. Loisys tanker møtte gehør hos bl.a. modernister som George Tyrrell og E. Buonainti.

Nevnes må også en annen av liberalismens forkjempere, briten R.J. Campell, med sitt epokedannende verk «The New Theology» – der skillet mellom Gud og mennesket er fullstendig utvisket. «Guds iboenhet i mennesket» ble det springende punktet i Campells undervisning – en tanke vi stadig møter i nye repriser.

Den teolog som uten tvil har vært vårt århundres største trendsetter er Rudolf Bultmann (1884-19769) – opphøyet og lovsunget i vide kretser. I sin bok «Die Geschichte der synoptischen Tradition» fra 1921 setter Bultmann et stort spørsmålstegn i margen ved evangelienes historiske troverdighet. I sin programartikkel fra 1941 fører Bultmann inn et nytt begrep i det vi senere skal kjenne som den historiekritiske-teologien: «avmytologisering».

Bultmann så det som sin oppgave å rense Det nye testamentet for «det før-vitenskapelige syn», det vil si alt som smakte av overnaturlige element.

Det var Fr. Strauss med sin bok «Jesu liv», og Hermann Junkel, som hadde forklart materialet i Det gamle testamentet for «sagn, fortellinger og legender» som hadde åpnet for «bibelkritikken» – men det er Bultmann, framfor noen, som gjorde kritikken til «vitenskap».

Da den anglikanske biskopen John. A.T. Robinson gjennom sin bok «Honest to God» (1963) forklarte for alle og hvermann at man ikke lenger behøvde å tro på Bibelen for å være kristen – vakte hans teologi internasjonal oppmerksomhet – og hans bok ble raskt en sensasjonell bestselger – spesielt ettersom han flittig henviste til Rudolf Bultmann, Paul Tillich og Dieter Bonhoeffer. En bølge av «sekulærteologi» og «Gud er død»-teologi slo inn over hele vest-verdenen.

En tredje strømning, den politiserte kristendommen, hadde sine røtter i Walter Rauschenbusch’s «A Theology for the Social Gospel» (1919), men det var presten Reinold Niebuhr (1893-1971) som satte «sosial og politisk etikk» på kristenhetens dagsprogram.

I sin bok «Moral Man and Immoral Society» maner Niebuhr til kristen-politisk innsats – og han grunnlegger selv bevegelsen «The Fellowship of Christian Socialist». Et frø var sådd. Gjennom menn som Jürgen Moltmann (Håpets teologi, 1965), Gustavo Gutièrrez, Camilo Torres og José Porfirio Miranda viste det seg spiredyktig.

Overstående er kun en kort presentasjon. Navn som Paul von Buren («Gud er død», 1963), Wolfhart Pannenberg, Thomas J.J. Altizer og Harvey Cox skulle alle tydeliggjøre hvordan kirken – og teologene, i tiden fra Nietzsche og framover rev side etter side ut av Bibelens blad, for til slutt å stå igjen med to svarte permer.

Historieløshet
Da tidens strømninger når det frikirkelige folket, gir de seg andre uttrykksformer enn de vi har sett for eksempel blant tidens ledende teologer. Det er ikke det massive angrepet på Bibelen, den ekthet og autoritet, som i første hånd er typisk og iøynefallende, men et suksessivt forkirkligende og et fortløpende avstandstagende fra sin egen opprinnelse og egenart. «Rotløshet» og «historieløshet» er illustrerende stikkord – ikke fordi man ikke eier en historie, eller for den saks skyld savner historiske røtter, men fordi man aktivt, i undervisning og framtoning, har gjort alt som står i sin makt for å kappe forbindelsen med fortiden. Iblant har det gitt seg utslag i et Laodikea-kristent overmot – iblant i sentimentalitet og vankelmod. Man er blitt et produkt av sin samtid.

Det er den historiske forandringen som skaper profetisk klarhet for ethvert levende vekkelsesfolk og enhver levende kristen. Den hellige historien – pilegrimens kamp for evangeliet og deres offer og forsakelser for sannheten, er kunnskap av uerstattelig verdi. Den lærer oss å forstå at de sannheter vi gjennom fedrene har fått oss overlevert, er hardt tilkjempede verdier, med påfølgende ansvar.

Paulus roser Timoteus for at han hadde «etterfulgt hans lære, hans ferd, han forsett, hans tro, hans langmodighet, hans forfølgelser og lidelser», (2.Tim. 3,10-11) og maner Timoteus til å formidle det han hadde mottatt «til trofaste mennesker som er duelige til også å lære andre». (2. Tim. 2,2). Dette er en gudsrikets åndelige suksesjon.

Hebreerbrevets forfatter ber oss «å komme i hu våre veiledere, de som har talt Guds ord til oss.» (Heb. 13,7) og appellen møter oss også i Bibelens siste bok: «Kom derfor i hu hvorledes du har lært og hørt, og ta vare på det…» (Åp. 3,3).

Savner man historiske røtter – den kunnskap som gjøre det klart for oss at vi utgjør et ledd i en stor kjede – blir arbeidet en isolert og løsrevet foreteelse – og man havner lett i et tidsfiksert, profilløst vakuum – der man er mer interessert i hva som «appellerer» eller er «in» i tiden, enn sant, ekte og forankret i evigheten.

Den menneskehet og den kristenhet vi møter etter tidsåndens herjinger og liberalisme, bibelkritikkens og historieløshetens frammarsj står nakne, utblottede og ensomme tilbake.

Det ensomme mennesket
Det er først i midten av vårt århundre ensomheten blir uttrykt som slagord i retning av Hjalmar Söderbergs berømmelige credo: «Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet.»

Dette er tidens absolutte paradoks, da det ikke var noen av tidens frigjorte ånder og fremtidsoptimister som, midt i den dyptgående sosiale revolusjon, hadde kunnet forutse at man skulle få seg overgitt et stadig mer påtrengende problem: «det ensomme mennesket.» Allikevel behøver man ikke å være overdådig utstyrt med kulturhistorisk innsikt – eller være besjelet av en altfor stor grad av etterpåklokskap – for å forstå at den situasjon «det ensomme mennesket» og den moderne kultur befinner seg i, har nøye sammenheng med at mennesket er falt ut av, eller om du vil – har arbeidet seg ut av, selve sammenhenget med det guddommelige.

At denne uopprettelige følelse av ensomhet, av individuell fortapthet og hjemløshet kan skje, midt i et samfunn som, i alle fall teoretisk, understreker nødvendigheten av solidaritet og fellesskap, mer enn noen tidligere generasjon, er oppsiktsvekkende. Ikke desto mindre er situasjonen den at nettopp «det ensomme mennesket» er blitt hovedtrekk i vårt samfunnsbilde og en hjørnestein i tidens psykiske mønster.

«Jeg vet ikke hvem jeg er…»
«Wohin bewegen wir uns?», skriker der tolle Mensch fra Nietzsches synkende verden: «Hvor er vi på vei?» Den videreførte problemstilling vi møter hos Willie Loman i Arthur Millers «En handelsreisendes død», blir alt flere menneskers store crux: «Jeg vet ikke hvem jeg er, derfor vet jeg ikke hvor jeg går hen…»

Med det ensomme mennesket følger en serie supplement inn i det moderne ordvokabular: identitetsproblem, fremmedgjøring, angst og selvødeleggelse. For den formente ekspertisen – psykologer, psykiatere, leger, sosialkuratorer og andre som kommer mennesker nær inn på livet, er ordene en daglig påminnelse om vår tids gordiske knute.

Problemstillingen har skapt en helt ny gren innen adferdsvitenskapene.

To av frontfigurene, som, tross ulike virkemidler og adkomstveier er kommet fram til samme forskningsresultat, er Carl Gustav Jung, gjennom sin undervisning om «det kollektivt ubevisste» og Viktor E. Frankl gjennom sin «vilje til mening». Begge disse ledende psykiatere innen den s.k. eksistensanalysen taler om identitetskrisen som «vår tids neurose».

«Vi må komme til innsikt om livets hensikt, dets mål og mening,» er eksistensialanalytikernes budskap. (Frankl: «Livet har mening», 1965) – og appellerer til menneskets egenvilje til et meningsfylt liv: «Uten en bestemt livsoppgave, pålagt den enkelte å utføre – eller gjennom et liv i bevisst opposisjon til denne gjerning, er veien til neurotiske lidelser åpenbar.»

Problemet for dybdepsykologien – forlengst adoptert av den s.k. «New Age-bevegelsen», er veien til denne kunnskapsformidling: -Hvordan føre mennesker til innsikt om sin livsgjerning? Frankls bok «Terapi» (Wien, 1975) er blitt stående som psykologiens eneste mulighet: å arbeide med seg selv.

Hele den fysikalske-, medikamentale-, hygieniske- og dietetiske-terapien er blitt en av tiden store industrier – men den alt økende skarer av terapautiske klientell bevitner i all tydelighet dybdepsykologiens feilslåtthet.

Døden og livet
Nietzsches «der tolle Mensch» har rett i sitt dødsbudskap – og sin påstand om seg selv og torvets mennesker: «Vi har drept ham – dere og jeg.» Det er nettopp dette Bibelen vitner og stadfester: «…ham slo I ihjel, idet I naglet ham til korset ved urettferdiges hender.» (Ap. Gj. 2,23). En hel menneskehet – i solidaritetens navn, sto bak kravet – og utførte drapet – Gude-drapet, inkarnert i mennesket Jesus Kristus: «…men livets høvding drepte I…» (Ap. Gj. 3,15). Budskapet er sant – men det representerer verken det siste orden av – eller om Gud.

«Hvorfor søker I den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstanden…» (Luk. 23,5-6).

Oppstandelsen! Dette blendende, forvirrende paradoks – dette tilsynelatende så absurde, rent umulig – dette som bringer enhver tanke ut av sitt logiske spor – og som nærmere betraktet er det eneste mulige – fordi Gud er Gud. «…men Gud oppreiste ham, idet han løste dødens veer, eftersom det ikke var mulig at han kunne holdes av den.» (Ap. Gj. 2,24).

Her dreier det seg ikke om teori, livsanskuelse, filosofi eller religiøse doktriner – men om evangelium: «Frykt ikke! Jeg er den første og siste og den levende, og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet.» (Joh. Åp. 1,18).

Her ligger tilbudet og utfordringen – muligheten og svaret: Jesus lever!

Langfredag og Påskemorgen – Golgata og Oppstandelsen – Døden og Livet!

Åndelig utrustning
Frankl har rett i sin konklusjon om nødvendigheten av å finne sin oppgave – og å leve i overensstemmelse med sin kallelse. Veien dit heter dog ikke dybdepsykologi og viljeterapi, men frelse og åndelig utrustning.

Det er først i møtet med sin Skaper og Frelser at mennesket kan forstå seg selv og sitt kall. Det er her fremmedgjøringen, de brutte Gudsrelasjonene, opphører: «…at I ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer… fremmedgjort for Guds liv…» (Ef. 4,17-18).

Da Paulus skriver til menigheten i Kolossæ utrykker han en bønn og et ønske med følgende ord: «Likesom I altså mottok Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, så I er rotfestet og blir oppbygget i ham og faste i troen…» (Kol. 2,6-7).

Rotløsheten er det meningsfylte disippelskapets verste fiende – selve årsaken til at så mange blir grepet av mismot og fortvilelse: – hva nytter det egentlig…?

1. og 2. Timoteus’ brev er to lærebrev – begge forfattet til et ungt Herrens vitne. Timoteus var kalt og adskilt for en spesiell oppgave: «La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende, i tale, i ferde, i kjærlighet, i tro, i renhet! Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen, på læren, inntil jeg kommer! Vanskjøtt ikke den nådegave som er i deg, som ble deg gitt ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang kan bli åpenbar for alle!» (1. Tim. 4,12-15).

Tross formaningen om å «leve i dette» sniker mismotet seg inn i Timoteus’ liv. Vi vet ikke alt, men aner mellom brevets linjer at mye ondt hadde gått over den unge mannens liv og virke – og igjen sender apostelen ham et formaningens ord: «Derfor minner jeg deg om at du igjen opptender den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse. For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.» (2. Tim. 1,6-7).

Guds svar på motløsheten er hans nådegaver, gitt for å gjøre den enkelte funksjonsdugelig innenfor det område, og i den kallelse den enkelte har fått seg overgitt.

Orden «nådegave» gir til kjenne at det er noe som er gitt den enkelte – av nåde. Det kan være naturgaver – eller også gaver gitt på tvers av mennesker evner og naturanlegg. Bibelen sier i 1. Peters brev 4,10-11: «Efter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde: om noen taler, han tale som Guds ord; om noen tjener i menigheten, han tjene som den kraft Gud gir, for at Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus, han som æren og makten tilhører i all evighet. Amen».

Gavene er gitt ut fra en bestemt hensikt og med et bestemt mål; «Således også med eder: Når I streber efter de åndelige gaver, så søk å få dem i rikelig mål til menighetens oppbyggelse.» (1. Kor. 14,12).

Menighetens oppbyggelse! – den menighet som er Kristi hemmelighet – og Guds svar på et meningsfylt og verdig liv – fri fra rotløshet og mismot: «…at Kristus må bo ved troen i eders hjerter, så I, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må være i stand til å fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde der er, og kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap, for at i kan fylles til all Guds fylde. Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi beder eller forstår, efter den kraft som ter seg virksom i oss, ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.» Ef. 3,17-21).

Comments are closed, but trackbacks and pingbacks are open.